Love Story - Taylor Swift

Musikkvideoen jeg har valgt å dele med dere er ”Love Story” med Taylor Swift. ”Love Story” er fra albuet Fearless som ble utgitt i 2008. Jeg fant ingen informasjon om hvem som har regissert videoen. Målgruppen for sangen virker å være alle som har vært forelsket og kan relatere seg til kjærlighetshistorien om Romeo og Julie. Sangen glir under sjangeren country, selv om den kanskje kan minne mer om en rolig pop-sang.


Slik jeg oppfatter det handler teksten om en jente som trekker sammenlikninger mellom sitt kjærlighetsliv og ”Romeo og Julie”. Taylor Swift synger om at hun vil rømme sammen med sin elskede og at alt han behøver å si er ja. Videre beretter hun at hun er lei av å vente på at han skal ta neste steg og at hun nesten gir opp. Men som alltid i slike eventyrhistorier tar gutten igjen jenta med storm og alt ender i fryd og gammen.

I starten av filmen ser vi en gutt og en jente som møter hverandre for i skolegården for første gang. De blir umiddelbart tiltrukket av hverandre, og jenta begynner å sammenlikne historien deres med de velkjente skikkelsene. Gjennom hele videoen utspiller sangteksten seg på skjermen, og historien blir fortalt sammenhengende. Tilnærmet alle vesentlige detaljer kommer frem i musikkvideoen og gjør den til en slags kortfilm. Hvis du ser på sangteksten, som ligger her, kan du se at innholdet i teksten stemmer godt overens med historien som blir fortalt i videoen.

I videoen møter vi personene som skal forestille Romeo og Julie, i tillegg til hovedpersonene i ”virkeligheten”. Artisten deltar selv i musikkvideoen og spiller rollen som Julie og den betatte jenta. Den ”virkelig” verden foregår etter hva jeg ser på en high school, kanskje også muligens et college. Mens når Taylor synger om Romeo og Julie er handlingen satt til deres tid med autentiske detaljer og stemning. Miljøskildringene passer veldig godt overens med sangteksten og jeg føler at teksten og det visuelle delvis flyter over i ett.

Skaperne bak musikkvideoen har brukt referanser ”Romeo og Julie” og ”The Scarlett Letter”. At Taylor sier selv at hun skrev denne sangen basert på et komplisert forhold hun hadde med en gutt, og at alle vil ha en kjærlighetshistorie som ender med at den andre parten ikke bryr seg om noe annet enn at han/hun elsker deg.

Det jeg kan se av filmatiske virkemidler er at fokuset omtrent hele tiden er på detaljene som er vesentlige for å få frem sammenhengen mellom bilde og tekst. Og når detaljene ikke er i fokus, er det sangeren som er det for å understreke hvem som er artisten.

Det som fanger oppmerksomheten min er at sang og bilde er så godt komponert sammen. Alle hendelser i musikkvideoen gir mening i forhold til hva sangen omhandler. Videoen understreker sangen veldig godt, og jeg synes at den har en bra balanse mellom fokuset på artisten og selve historien som sangen formidler. ”Love Story” er en typisk Taylor Swift sang hvor hun synger om ung kjærlighet, derfor synes jeg den stemmer bra i forhold til imaget hennes. Jeg valgte denne musikkvideoen fordi det først og fremst er en veldig fin sang som jeg liker godt, men like mye fordi jeg liker Taylor Swift sine musikkvideoer og synes de er behagelige å se på.

(Musikkvideoen er embedded fra Youtube)

Jeg vil ha livet mitt tilbake!

Dagens ungdom får teknologi inn med morsmelken, og det er ikke rart at vi er slike kløppere med pc og internett.
Det finnes utallige sider og programmer i disse dager som brukes til kommunikasjon gjennom nettet. Facebook, twitter, nettby, myspace, skype og msn er bare noen av disse. Alle som ble nevnt er veldig, veldig populære blant unge over hele verden, og mange bruker i alle fall halvparten av dem hver dag. De fleste av disse brukes bare til ren kommunikasjon, som for eksempel skype og msn. Siden programmene er gratis, er det en veldig lett måte å prate direkte med folk på. De andre sidene som facebook og myspace brukes mer til for eksempel å bli med i grupper, diskutere bøker, filmer og lignende.

Facebook har slått an i hele verden som en side der man lett kan holde kontakten med venner og bekjente og publisere bilder og videoer. Facebook ble egentlig opprettet som et nettsamfunn for studenter og ansatte på universiteter i USA, men spredte seg raskt over hele verden og har i dag mer enn 350 millioner brukere.

Jeg tror facebook ble så populært blant så mange mennesker pga hvor simpelt det er. Det er veldig enkelt å snakke med mennesker både på chat, meldinger eller direkte på profilene til folk. Det er i tillegg en enkel måte å dele bilder og liknende på. Facebook gjør det rett og slett veldig lett å holde kontakten med folk, uansett hvor i verden de må befinne seg. Det negative med facebook er at man legger ut altfor mye av privatlivet sitt og ikke tenker på hvem man gir ut informasjonen til.

Twitter er et annet fenomen som raskt har slått an i hele verden. Twitter er ikke på langt nær så omfattende som facebook, noe som gjør at ikke så mange mennesker bruker det. Man har et avgrenset antall ord, slik at man bare poster hva man driver med i akkurat et øyeblikk. Det er mange kjendiser som har skaffet seg twitter, og slik kan fans følge med på hva de driver med. Dette er en enkel måte for dem å komme “nærmere” fansene sine.

Bloggtrenden er noe mange unge også har kastet seg på. Blogging er en enkel måte å få frem sine meninger, provosere mennesker med sitt standpunkt eller rett og slett inspirere andre personer. Det er mange som blir kjent eller tjener penger på blogging, noe som kan gjøre at blogging blir mer populært. Noe som kan være negativt med blogging er at informasjon om hva du mener eller hvem du er blir lagt ut for hele verden, så man må passe på hva man legger ut. I tillegg er det lett å bli mobbet gjennom blogger, fordi folk kan kommentere anonymt og sier ting de aldri ville turt å si ansikt til ansikt med personen.

Hvordan unge velger hvilken arena de vil kommunisere gjennom, er etter smak og behag. Det er ulike ting som fenger forskjellige personer. Jeg har selv prøvd alle kommunikasjonsmetodene nevnt ovenfor. Og av disse formidlingsarenaene må jeg si at jeg liker msn og facebook best, fordi det er begge en enkel og morsom måte, og ikke minst gratis, måte å holde kontakt med vennene mine selv om jeg befinner meg på at annen sted fysisk sett.

Ulempene med kommunikasjon på netter er at for det første så kan du aldri være 100 % sikker på hvem du prater med, og for det andre så kan det bidra til at vi blir mindre og mindre sosiale på ”gamlemåten” og heller gjemmer oss bort bak dataskjermer. Jeg skal ærlig innrømme at jeg antakeligvis bruker altfor mye tid foran pc-skjermen! En kan jo undre seg over hva vi skulle gjort uten internett...
Fordelene er at vi kan holde kontakten med mennesker vi ikke har mulighet til å sosialisere med i hverdagen. I tillegg så er det også en ypperlig måte å komme i kontakt med nye mennesker, skjønt man må passe seg litt for hvem man kommer i kontakt med. Alt i alt synes jeg det positive veier opp for det negative og jeg ser ingen store problemer med bruken av kommunasjonsmidler på nettet.

Det ytterst passende bildet fant jeg her: http://www.flickr.com/photos/bigcabo/3934056178/ ,  og jeg synes det beskriver godt hva jeg føler noen ganger. Det hadde på noen måter vært mye enklere å ikke bli sittende foran dataskjermen hvis ikke disse kommunikasjonsformene eksisterte.

Bokanmeldelse: "Øya" - Victoria Hislop

 

”Øya” av Victoria Hislop, utgitt i 2005, beretter en gripende historie om familieintriger, spedalskhet, greske tradisjoner, trangsynthet, men ikke minst om kjærlighet. Du blir dratt inn i den dramatiske skjebnen til en rekke hovedpersoner. Dette er en prisvinnende og høyt lovpriset bok.

Alexis Fielding, reiser til Kreta for å finne ut mer om morens oppvekst og bakgrunn som hun har pratet så lite om. Moren, Sofia, sender med henne et brev som hun skal levere til en gammel venninne av tanten som Sofia vokste opp hos. I brevet er det en forespørsel om hun kan fortelle historien Sofia selv ikke har klart å formidle. Gjennom lange samtaler med en som var vitne til alle deler av morens fortid, får hun høre hele den tragiske og gripende familiehistorien som moren lenge har prøvd å fortrenge. Historien handler i stor grad om familiens forhold til leprakolonien, Spinalonga, og ettervirkningene den hadde på livshistorien til alle den berørte. Gjennom å høre den tragiske fortiden til forfedrene sine, får Alexis et bredere perspektiv på hvorfor moren har valgt å kutte alle bånd fra oppveksten.

Grunnet disse høye forventningene til boken etter alle de lovprisende ordene, må jeg si at jeg ble en del skuffet av boken og den levde ikke helt opp til forventningene mine. Historien og karakterene er der, men det er noe med skrivestilen som ikke helt fenger meg. Forfatteren har så vanvittig mye å fortelle at jeg føler at alt bare blir rast igjennom i hui og hast. Jeg savner fullverdige beskrivelser av personer og hendelser i boken. Det er forståelig at det er umulig å brette ut beskrivelser i det vide og brede om absolutt alt. Kanskje det ville blitt bedre om historien hadde blitt delt opp i flere bøker?

Alt i alt er historien så fascinerende, at til tross for at jeg ikke hadde så mye til overs for måten historien ble presentert på falt boken i smak hos meg. Og jeg anbefaler den til alle for å få et dypere innblikk om hvordan det er å leve som spedalsk, som er verdens eldste sykdom og fortsatt aktuelt den dag i dag.

(Bildet over er tatt fra: http://www.flickr.com/photos/mellington/2204095177/ )